Når er Norge ansvarlig for brudd på EMK artikkel 8 i en samværssak?
Norge, som andre konvensjonsstater, holdes ansvarlig når myndighetene unnlater å treffe de rimelige, effektive og raske tiltakene rettspraksis krever for å sikre kontakt mellom barn og forelder (Hokkanen mot Finland; Ignaccolo-Zenide mot Romania). Det er en innsatsplikt, ikke en resultatplikt: det avgjørende er om myndighetene gjorde det som med rimelighet kunne kreves, ikke utfallet alene (Cristescu mot Romania, der EMD ikke fant brudd). Sanchez Cardenas mot Norge gjaldt derimot en unødvendig mistankeuttalelse i lagmannsrettens begrunnelse, ikke manglende tiltak for å sikre samvær.
Hva sier Den europeiske menneskerettsdomstolen?
Artikkel 8 gir en forelder rett til at det treffes tiltak med sikte på gjenforening med barnet, og pålegger nasjonale myndigheter en plikt til å treffe slike tiltak; plikten er ikke absolutt, og plikten til å bruke tvang må være begrenset, fordi alle berørtes interesser, særlig barnets beste, skal ivaretas (§ 94). Når en domstol har pålagt at barna skal tilbakeleveres, må myndighetene raskt treffe adekvate og effektive tiltak for å fullbyrde avgjørelsen (§§ 102, 108). Langvarig passivitet, uten tvangstiltak mot forelderen som holder barna tilbake og uten forberedelse av gjenforeningen, var brudd på artikkel 8 (§§ 104–105, 112–113).
Les dommen med sitater og analyse →
Når en domstol i sin egen begrunnelse gir uttrykk for mistanke om at en forelder har begått overgrep mot barnet, uten at dette er nødvendig for avgjørelsen, må den enten ta stilling til spørsmålet, med alt det innebærer av bevisvurdering og begrunnelse, eller la det ligge (§ 37). En slik stigmatiserende uttalelse uten tungtveiende grunner er et uforholdsmessig inngrep i retten til respekt for privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8 (§§ 34–39) – også når selve samværsavgjørelsen er tilstrekkelig begrunnet (§ 50).
Les dommen med sitater og analyse →
Domstolen (kammer) slo fast at den positive plikten etter artikkel 8 til å treffe tiltak med sikte på gjenforening mellom forelder og barn – som allerede var fastslått i saker om offentlig omsorg – også gjelder når barnet etter en privat avtale befinner seg hos private (her: morforeldrene), jf. § 55. Plikten er ikke absolutt, og enhver plikt til å bruke tvang må være begrenset av hensyn til alle berørte, særlig barnets beste; det avgjørende er om myndighetene har tatt «alle nødvendige skritt for å legge til rette for gjenforening som med rimelighet kan kreves» etter de særlige omstendighetene i den enkelte sak, jf. § 58.
Les dommen med sitater og analyse →
Statens positive forpliktelse etter artikkel 8 til å gjenforene forelder og barn er en innsatsforpliktelse, ikke en resultatforpliktelse. Det avgjørende er om myndighetene har truffet alle de tiltak som rimelig kan kreves i den konkrete situasjonen, vurdert ut fra blant annet hvor raskt tiltakene er iverksatt. Plikten er ikke absolutt, og barnets beste skal være det primære hensynet og kan, avhengig av art og alvor, gå foran foreldrenes interesser.
Les dommen med sitater og analyse →
In English
When is Norway responsible for a violation of ECHR Article 8 in a contact case?
Norway, like other Convention states, is held responsible when authorities fail to take the reasonable, effective and timely measures the case law requires to secure parent–child contact (Hokkanen v. Finland; Ignaccolo-Zenide v. Romania). It is an obligation of means, not result: what matters is whether the authorities did what could reasonably be required, not the outcome alone (Cristescu v. Romania, where the Court found no violation). Sanchez Cardenas v. Norway, by contrast, concerned an unnecessary statement of suspicion in the High Court's reasoning, not a failure to take measures to secure contact.
På dansk
Hvornår er Norge ansvarlig for krænkelse af EMRK artikel 8 i en samværssag?
Norge holdes, som andre konventionsstater, ansvarlig, når myndighederne undlader at træffe de rimelige, effektive og hurtige foranstaltninger, som retspraksis kræver for at sikre kontakt mellem barn og forælder (Hokkanen mod Finland; Ignaccolo-Zenide mod Rumænien). Det er en indsatspligt, ikke en resultatpligt: det afgørende er, om myndighederne gjorde, hvad der med rimelighed kunne kræves, ikke udfaldet alene (Cristescu mod Rumænien, hvor EMD ikke fandt nogen krænkelse). Sanchez Cardenas mod Norge angik derimod en unødvendig udtalelse om mistanke i landsrettens begrundelse, ikke manglende tiltag for at sikre samvær.
Søk i alle 35 dommene: håndboken på
artikkel8.no lar deg søke i EMDs praksis om statens positive forpliktelser – på norsk, engelsk, dansk og svensk. Se også
alle dommene samlet.