Ignaccolo-Zenide mot Romania (2000)
Artikkel 8 gir en forelder rett til at det treffes tiltak med sikte på gjenforening med barnet, og pålegger nasjonale myndigheter en plikt til å treffe slike tiltak; plikten er ikke absolutt, og plikten til å bruke tvang må være begrenset, fordi alle berørtes interesser, særlig barnets beste, skal ivaretas (§ 94). Når en domstol har pålagt at barna skal tilbakeleveres, må myndighetene raskt treffe adekvate og effektive tiltak for å fullbyrde avgjørelsen (§§ 102, 108). Langvarig passivitet, uten tvangstiltak mot forelderen som holder barna tilbake og uten forberedelse av gjenforeningen, var brudd på artikkel 8 (§§ 104–105, 112–113).