Artikkel 8 krever ikke bare at staten lar være å gripe inn i familielivet, men også at den treffer tiltak for at rettighetene blir reelle og effektive. I samværssaker betyr det at myndighetene må ta alle nødvendige skritt som med rimelighet kan kreves, for å legge til rette for samvær. Plikten er ikke absolutt – det avgjørende er innsatsen, ikke om samværet faktisk lykkes (Hokkanen mot Finland § 58; Ribić mot Kroatia § 94).
Når en samværssak trekker ut og myndighetene i årevis verken fastsetter midlertidig samvær eller får håndhevet samværsdommen, kan tidens gang i praksis avgjøre saken. Staten bryter da sin positive plikt etter artikkel 8. Manglende samarbeid mellom foreldrene fritar ikke i seg selv myndighetene.
Domstolen (kammer) slo fast at den positive plikten etter artikkel 8 til å treffe tiltak med sikte på gjenforening mellom forelder og barn – som allerede var fastslått i saker om offentlig omsorg – også gjelder når barnet etter en privat avtale befinner seg hos private (her: morforeldrene), jf. § 55. Plikten er ikke absolutt, og enhver plikt til å bruke tvang må være begrenset av hensyn til alle berørte, særlig barnets beste; det avgjørende er om myndighetene har tatt «alle nødvendige skritt for å legge til rette for gjenforening som med rimelighet kan kreves» etter de særlige omstendighetene i den enkelte sak, jf. § 58.
What are the State's "positive obligations" under Article 8?
Article 8 requires not only that the State refrain from interfering in family life, but also that it take measures to make the rights practical and effective. In contact cases this means the authorities must take all the necessary steps to facilitate contact as can reasonably be demanded. The obligation is not absolute – what is decisive is the effort, not whether contact actually succeeds (Hokkanen v. Finland § 58; Ribić v. Croatia § 94).
Hva er statens «positive forpliktelser» etter artikkel 8?
Artikkel 8 krever ikke bare at staten lar være å gripe inn i familielivet, men også at den treffer tiltak for at rettighetene blir reelle og effektive. I samværssaker betyr det at myndighetene må ta alle nødvendige skritt som med rimelighet kan kreves, for å legge til rette for samvær. Plikten er ikke absolutt – det avgjørende er innsatsen, ikke om samværet faktisk lykkes (Hokkanen mot Finland § 58; Ribić mot Kroatia § 94).