Italienske myndigheter krenket artikkel 8 ved i omkring åtte år å tolerere at moren med sin atferd hindret at det ble etablert et reelt forhold mellom far og datter, til tross for sakkyndige rapporter som påviste morens manipulasjon og emosjonelle misbruk av barnet og foreslo konkrete tiltak, blant annet plassering hos farforeldrene. Domstolen gjentok at et tiltaks egnethet bedømmes ut fra hvor raskt det iverksettes, for å unngå at tidens gang alene får følger for forholdet mellom forelder og barn. Samtidig gjentok Domstolen at plikten til å gjenforene forelder og barn ikke er absolutt, at en plikt til å ta i bruk tvang bare kan være begrenset og må ta hensyn til barnets beste, og at forgjeves anstrengelser ikke automatisk innebærer en krenkelse (§ 111).
Les dommen med sitater og analyse →
Italienske domstoler brukte ett år på å ta stilling til farens samvær med en datter som var under ett år gammel da han gikk til retten, og lot i mellomtiden moren alene bestemme kontakten. EMD fant enstemmig brudd på artikkel 8 på grunnlag av manglene i saksbehandlingen samlet, blant annet: en uberettiget forsinkelse på ett år, at domstolene tolererte morens ensidige styring av samværet, og at lagmannsretten bygde på en foreldet sakkyndigrapport uten å ta hensyn til at far og datter i mellomtiden hadde fått jevnlig kontakt. Plikten til å legge til rette for samvær er ikke absolutt, og barnets interesse er av avgjørende betydning (§§ 44–45); EMD fant at myndighetene ikke hadde truffet alle nødvendige tiltak som rimeligvis kunne kreves av dem (§ 57). Saken krevde særlig hurtighet fordi tidsforløpet kunne få uopprettelige følger for relasjonen mellom far og datter.
Les dommen med sitater og analyse →