Først: få samværet rettslig fastsatt. Men en avgjørelse på papiret er ikke nok – etter EMK artikkel 8 må myndighetene ta alle nødvendige skritt som med rimelighet kan kreves for at kontakten gjennomføres, og det må finnes et fungerende håndhevingssystem (Mitovi §§ 54, 62). En for lav bot er ikke nok (Kuppinger § 105), og virker ikke bøtene, bør andre veier prøves (Ónodi §§ 38–41). Staten må ha «et adekvat og tilstrekkelig rettslig arsenal», og plikten gjelder også når den andre forelderen motsetter seg (Maire § 76; Mitovi).
Kontakt mellom forelder og barn er et grunnleggende element i familielivet. Statens plikt er en innsatsplikt, ikke en resultatplikt, og den er ikke absolutt. Myndighetenes tiltak må vurderes etter hvor raskt de settes i verk, fordi tid kan ha irreversible konsekvenser for relasjonen.
EMD slo fast at hver konvensjonsstat må utstyre seg med «an adequate and sufficient legal arsenal» for å sikre etterlevelsen av sine positive forpliktelser etter artikkel 8 og andre internasjonale avtaler den har ratifisert – også der nasjonal rett ikke åpner for effektive sanksjoner, jf. § 76. Vanskelighetene skyldtes i hovedsak morens opptreden, og myndighetene burde da ha ilagt adekvate sanksjoner for hennes manglende samarbeid; tvangsmidler mot barn er ikke ønskelig, men sanksjoner kan ikke utelukkes ved åpenbart ulovlig opptreden fra forelderen som barna bor hos. Til tross for statens skjønnsmargin hadde Portugal krenket artikkel 8 fordi myndighetene ikke gjorde tilstrekkelige og effektive anstrengelser for å håndheve farens rett til å få sønnen tilbakelevert (§ 78).
Sosialsenteret traff sju samværsavgjørelser til fordel for faren og farforeldrene. Moren motarbeidet samværet, men myndighetene satte ikke i verk noen tiltak for å skape de nødvendige forutsetningene for å gjennomføre avgjørelsene, selv om de kjente til morens manglende samarbeid og kunne handle av eget tiltak. EMD fant enstemmig brudd på artikkel 8, fordi myndighetene brukte uforklarlig lang tid på samværsbegjæringene og ikke gjorde alt som rimelig kunne forventes av dem, og dermed ikke gjorde tilstrekkelige og effektive anstrengelser for å sikre samværet. EMD fant også brudd på artikkel 13 sammenholdt med artikkel 8, fordi klagerne sto uten et effektivt rettsmiddel: både Sosialsenteret og Justisdepartementet avviste å ha kompetanse til tvangsfullbyrdelse, tvangsfullbyrdelsesloven omfattet ikke samværsavgjørelsene, og straffesporet var ikke effektivt.
Tyske myndigheter krenket artikkel 8 ved fullbyrdelsen av lagmannsrettens midlertidige samværsavgjørelse av 12. mai 2010: fullbyrdelsen tok over ti måneder, og moren ble ilagt en samlet bot på 300 euro for seks brudd, som Domstolen fant temmelig lav sett mot et lovbestemt maksimum på 25 000 euro per brudd. Domstolen fant også krenkelse av artikkel 13 sammenholdt med artikkel 8 fordi tysk rett ikke ga et effektivt forebyggende rettsmiddel mot saksbehandlingsforsinkelser i samværssaker: et rent kompensatorisk rettsmiddel risikerer å gjøre statens positive plikt etter artikkel 8 illusorisk. Saksbehandlingstiden i farens senere saker (om å fjerne samværsvergen og om nye bøter) og i endringssaken fra februar 2011 krenket derimot ikke artikkel 8; forsinkelsene i endringssaken skyldtes blant annet farens egne inhabilitetsinnsigelser og at han uteble fra rettsmøter. Klagen etter artikkel 6 nr. 1 ble avvist fordi nasjonale rettsmidler ikke var uttømt.
What can I do if I am not allowed to see my children?
First, get contact legally established. But a decision on paper is not enough – under ECHR Article 8 the authorities must take all the necessary steps that can reasonably be demanded to have contact carried out, and there must be a functioning enforcement system (Mitovi §§ 54, 62). A fine that is too low is not enough (Kuppinger § 105), and where fines do not work, other avenues should be explored (Ónodi §§ 38–41). The state must have "an adequate and sufficient legal arsenal", and the duty applies even when the other parent resists (Maire § 76; Mitovi).
Hvad kan jeg gøre, hvis jeg ikke får lov til at se mine børn?
Først: få samværet retsligt fastsat. Men en afgørelse på papir er ikke nok – efter EMRK artikel 8 skal myndighederne tage alle de nødvendige skridt, der med rimelighed kan kræves, for at kontakten gennemføres, og der skal findes et fungerende håndhævelsessystem (Mitovi §§ 54, 62). En for lav bøde er ikke nok (Kuppinger § 105), og virker bøderne ikke, bør andre veje afprøves (Ónodi §§ 38–41). Staten skal have «et adækvat og tilstrækkeligt retligt arsenal», og pligten gælder også, når den anden forælder modsætter sig (Maire § 76; Mitovi).