Det kan nytte. EMD har gjentatte ganger felt stater fordi samvær ikke ble gjennomført til tross for gyldige avgjørelser. I én sak leverte faren over seksti håndhevelsesbegjæringer, men samværet ble likevel bare sporadisk og opphørte til slutt helt; i en annen hadde faren nesten ingen kontakt med datteren på over fire år, fordi myndighetene verken inndrev bøtene mot moren eller satte inn andre tiltak, og rettssaken trakk ut. Plikten gjelder innsats, ikke resultat: Det avgjørende er om myndighetene raskt tok alle nødvendige skritt som med rimelighet kunne kreves – vedtak og bøter som åpenbart ikke virker, er ikke nok (Ónodi mot Ungarn §§ 31–32, 38; Eberhard mot Slovenia §§ 135–143). Men vilkårene er strenge: De nasjonale rettsmidlene må normalt være brukt først, og klagen må sendes innen fire måneder etter den endelige nasjonale avgjørelsen (artikkel 35 nr. 1, slik den lyder etter protokoll 15, fra 1. februar 2022). De fleste klager ender uten dom: I 2025 ble 31 562 klager avvist eller strøket av sakslisten, mens dom ble avsagt i 7 011 klager (EMDs statistikk for 2025).
Kontakt mellom forelder og barn er et grunnleggende element i familielivet. Statens plikt er en innsatsplikt, ikke en resultatplikt, og den er ikke absolutt. Myndighetenes tiltak må vurderes etter hvor raskt de settes i verk, fordi tid kan ha irreversible konsekvenser for relasjonen.
EMD slo enstemmig fast at slovenske myndigheter krenket farens rett til respekt for familielivet etter artikkel 8. Samværsavgjørelsen fra 1. august 2001, som ble endelig og tvangskraftig 16. oktober 2002, forble ufullbyrdet til en midlertidig samværsavgjørelse kom i mai 2006: bøtene mot moren ble aldri inndrevet og ble til slutt opphevet av prosessuelle grunner, morens nektelse av veiledet samvær fikk ingen følger, og ingen andre tvangs- eller forberedende tiltak ble truffet. I tillegg ble rettssaken om omsorg og samvær, som varte i mer enn fire og et halvt år, ikke ført med den hurtighet artikkel 8 krever. Resultatet var at faren nesten ikke hadde kontakt med datteren på over fire år (§§ 132–143). Domstolen kom til sin konklusjon om fullbyrdelsen under henvisning til blant annet tidsforløpet og M.s beste, og til tross for statens skjønnsmargin (§ 137). Domstolen gjentar at det er statens ansvar å utstyre seg med «adequate and effective means» for å oppfylle sine positive forpliktelser (§ 134).
I can't see my children – is it worth taking it to the ECtHR?
It can be. The ECtHR has repeatedly found states in breach because contact was not carried out despite valid orders. In one case the father lodged more than sixty enforcement requests, yet contact was only sporadic and eventually stopped altogether; in another the father had almost no contact with his daughter for more than four years, because the authorities neither enforced the fines against the mother nor took other measures, and the court proceedings dragged on. The obligation is one of means, not result: what is decisive is whether the authorities swiftly took all necessary steps that could reasonably be demanded – orders and fines that plainly do not work are not enough (Ónodi v. Hungary §§ 31–32, 38; Eberhard v. Slovenia §§ 135–143). But the conditions are strict: domestic remedies must normally be exhausted first, and the application must be lodged within four months of the final domestic decision (Article 35 § 1 as amended by Protocol No. 15, from 1 February 2022). Most applications end without a judgment: in 2025, 31,562 applications were declared inadmissible or struck out of the list, while judgments were delivered in respect of 7,011 (the Court's statistics for 2025).
Jeg får ikke lov at se mine børn – nytter det at klage til EMD?
Det kan nytte. EMD har gentagne gange dømt stater, fordi samvær ikke blev gennemført trods gyldige afgørelser. I én sag indgav faren over tres fuldbyrdelsesbegæringer, men samværet blev alligevel kun sporadisk og ophørte til sidst helt; i en anden havde faren næsten ingen kontakt med datteren i over fire år, fordi myndighederne hverken inddrev bøderne mod moren eller iværksatte andre tiltag, og retssagen trak ud. Pligten gælder indsats, ikke resultat: Det afgørende er, om myndighederne hurtigt tog alle nødvendige skridt, som med rimelighed kunne kræves – afgørelser og bøder, der åbenlyst ikke virker, er ikke nok (Ónodi mod Ungarn §§ 31–32, 38; Eberhard mod Slovenien §§ 135–143). Men betingelserne er strenge: De nationale retsmidler skal normalt være udtømt først, og klagen skal indgives inden fire måneder efter den endelige nationale afgørelse (artikel 35, stk. 1, som affattet ved protokol nr. 15, fra 1. februar 2022). De fleste klager ender uden dom: I 2025 blev 31.562 klager afvist eller slettet af sagslisten, mens der blev afsagt dom i 7.011 klager (EMD's statistik for 2025).