Piazzi mot Italia (2010)
Italienske myndigheter krenket farens rett til respekt for familielivet etter artikkel 8 da de unnlot å gjøre adekvate og tilstrekkelige anstrengelser for å gjennomføre samværsvedtaket fra desember 2003, eller i det minste gjenopprette kontakten: ungdomsdomstolen overlot møtene til sosialtjenesten, som igjen overlot guttens terapi til moren, og saksbehandlingen besto av automatiske og stereotype tiltak. Domstolen minnet om at et tiltaks egnethet i slike saker bedømmes ut fra hvor raskt det gjennomføres (Maire mot Portugal), at manglende samarbeid mellom foreldrene ikke fritar myndighetene fra å bruke alle midler som kan bevare familiebåndet, og la vekt på at tidens gang alene fikk stadig alvorligere følger for klageren (§§ 58, 60–62). Domstolen fremhevet samtidig at plikten til å gjenforene forelder og barn ikke er absolutt, at en plikt til å bruke tvang bare kan være begrenset og krever den største forsiktighet, at barnets beste og barnets rettigheter etter artikkel 8 må tas i betraktning, og at det avgjørende er om myndighetene har truffet alle nødvendige tiltak som rimeligvis kunne kreves av dem (§ 54).