Ja, og det er nettopp faren. EMD behandler tid som en aktiv årsak til fremmedgjøring: passivitet «favoriserer barnets integrering i sitt nye miljø» og konsoliderer en de facto-situasjon i strid med artikkel 8. Plikten til å handle «tiltar med progressivt økende kraft» fra separasjonen, og staten kan ikke utnytte sin egen treghet mot forelderen (Tzioumaka mot Hellas; Magomadova mot Russland).
Greske myndigheter krenket artikkel 8 ved ikke å fullbyrde domsavgjørelser som tilkjente moren omsorgen for hennes to døtre etter at faren bortførte dem under påskudd av en lekeplassbesøk. Domstolen fastslo at «tidens gang er en avgjørende faktor» og at myndighetene gjennom passivitet «favoriserte barnas integrering i sitt nye miljø» og dermed bidro avgjørende til å konsolidere en de facto-situasjon i strid med artikkel 8.
Can the mere passage of time decide my contact case?
Yes, and that is precisely the danger. The ECtHR treats time as an active cause of alienation: inaction “favours the child's integration into the new environment” and consolidates a de facto situation contrary to Article 8. The duty to act “grows with progressively increasing force” from separation, and the state cannot use its own delay against the parent (Tzioumaka v. Greece; Magomadova v. Russia).
Kan tidens gang i sig selv afgøre min samværssag?
Ja, og det er netop faren. EMD behandler tid som en aktiv årsag til fremmedgørelse: passivitet “favoriserer barnets integration i det nye miljø” og konsoliderer en de facto-situation i strid med artikel 8. Pligten til at handle “tiltager med progressivt stigende kraft” fra separationen, og staten kan ikke udnytte sin egen langsommelighed mod forælderen (Tzioumaka mod Grækenland; Magomadova mod Rusland).